Pavel (26) og Elena (29) er et transkjønnet par fra Russland som i fjor fikk internasjonal beskyttelse i Norge. Vi møtte dem i deres lille leieleilighet i Akershus.
Tekst og foto: Julia Algerchik
Til tross for at de gikk med på å snakke om livet før og etter emigrasjonen, var det en spent stemning i rommet. Mens Pavel svarte på spørsmålene, var Elena for det meste stille og holdt seg i bakgrunnen, men hun lyttet nøye til samtalen. Senere, overveldet av følelser, deltok også hun i praten.
– Vær så snill, ikke oppgi hvilken by vi bor i eller hva vi heter. Vi ønsker ikke unødvendig oppmerksomhet, spekulasjoner og negativitet – vi har allerede fått nok av det, ba de sammen.
Til orientering
I Russland ble «den internasjonale offentlige LHBT-bevegelsen» i 2023 erklært som en ekstremistisk organisasjon, og deltakelse i dens virksomhet kan medføre strafferettslig ansvar. For transkjønnede personer er medisinske inngrep knyttet til kjønnsbekreftende behandling forbudt, samt endring av kjønnsmarkør i dokumenter.
I enkelte tilfeller kan bruk av symbolikk knyttet til LHBT-miljøet, inkludert regnbueflagget, føre til administrative saker og bøter. Enkelte menneskerettighetsorganisasjoner knyttet til LHBT-tematikk har blitt erklært som «utenlandske agenter» og har også møtt restriksjoner eller blitt tvunget til å avslutte virksomheten. Flere initiativer og organisasjoner har enten stanset arbeidet i landet eller blitt nødt til å flytte virksomheten utenfor landets grenser på grunn av risiko for forfølgelse.
Likevel fortsetter mange LHBT-personer å leve vanlige liv, arbeide, studere og bygge relasjoner og familier. Samtidig har nivået av forsiktighet, hemmelighold og sosialt press økt betydelig, særlig for dem som åpent snakker om sin identitet.
Situasjonen varierer også sterkt avhengig av region, miljø og hvor offentlig personen er. I større byer er det som regel lettere å bevare anonymiteten og gli inn i mengden, mens den sosiale atmosfæren generelt har blitt mer anspent og mindre trygg sammenlignet med tidligere år.
Pavel: «Jeg ville være som pappa, men måtte gå i kjoler»
– Mamma ville at jeg skulle gå i kjoler, slik det “forventes” av jenter, men jeg ville være som pappa – fiske, reparere biler, håndhilse på vennene mine på en mannlig måte, forteller Pavel om barndommen sin.
Han vokste opp i den lille bosetningen Serafimovka i det russiske Fjernøsten, ved kysten av Japanhavet. I et lite lokalsamfunn, hvor alle kjenner hverandre, ble enhver forskjell raskt et samtaleemne.
– På skolen ble jeg mobbet, sannsynligvis fordi jeg ikke var som de andre. Jeg følte meg som et slags misfoster og forsto absolutt ikke hva som skjedde med meg eller hvorfor jeg var annerledes enn andre mennesker. I årevis prøvde jeg å forandre meg selv – jeg gikk i kjoler og forsøkte å leve opp til andres forventninger, fordi det ellers var vanskelig å overleve i dette samfunnet, sier han.
Etter skolen ble livet litt lettere: Pavel flyttet til en storby for å studere på college, og senere begynte han å jobbe. Det var da han for første gang begynte å lete etter svar på spørsmål om sin egen identitet.
– På college prøvde jeg å forstå hvilket kjønn jeg hadde. Jeg studerte informasjon på internett og kommuniserte på nettet med folk fra LHBT-miljøet. Rundt 20-årsalderen forsto jeg at jeg var en ikke-binær transmann, og at alt jeg ønsket for å kunne leve et lykkelig liv, var å gjennomgå kjønnsbekreftende behandling.
Den medisinske overgangen var fortsatt langt unna på den tiden. Derfor forsøkte Pavel i det minste å komme nærmere det uttrykket han følte seg komfortabel i. Når han var alene hjemme, sminket han seg tegnet skjegg og bart og fremhevet kinnbeina. Etter hvert begynte han å gå i mer maskuline klær: jeans, skjorter, blazere og slips. En gang barberte han hodet helt. Utseendet hans tiltrakk seg imidlertid ofte uønsket oppmerksomhet.
– En gang ventet tre gutter på meg utenfor huset. De begynte å spørre: “Er du jente eller gutt?” Jeg husker at jeg tenkte: hvis jeg sier at jeg er jente, svikter jeg meg selv, og hvis jeg sier at jeg er gutt, må jeg slåss – og kreftene var ikke jevne. Til slutt svarte jeg dem bare veldig aggressivt med banning – og det hjalp. Kanskje er det derfor banning fortsatt er en måte å beskytte meg på. Da forsto jeg at det var veldig skremmende for meg å starte en kjønnstransisjon i Russland, sier Pavel.
Omtrent på samme tid fikk familien hans ved en tilfeldighet vite om kjønnsidentiteten hans.
– En gang diskuterte faren min og bestefaren min homofile – selvfølgelig i en negativ tone: at “nasjonen degenererer”, at det er “mot naturen” og alt det der. Jeg klarte ikke å tie. Slik kom alt frem. Vi hadde en stor krangel den gangen. Faren min ropte: “Vi fikk deg som jente, hva er det du driver med?”
I dag har Pavels forhold til familien blitt roligere. Han fortsetter å holde kontakten med slektningene sine, selv om han innrømmer at det tok mange år med samtaler og forsøk på å forklare seg selv.
Elena: «Jeg møtte uhøflighet og aggresjon fra menn»
Elena ble født i Ukraina, men allerede i barndommen flyttet familien hennes til det russiske Fjernøsten – til Kamtsjatka. Elena snakker nødig om seg selv – etter fordømmelsen og de negative erfaringene hun har opplevd, synes hun det er vanskelig å åpne seg for mennesker. Ifølge henne har frykten for omgivelsene fortsatt ikke forsvunnet.
Vi fikk vite at hun begynte forberedelsene til kjønnstransisjonen allerede i Russland: Flere ganger reiste hun til Moskva for å møte spesialister på området. Der fikk hun en diagnose som krevde kjønnsbekreftende behandling, og for flere år siden startet hun hormonbehandling.
For øvrig måtte en betydelig del av de medisinske tjenestene knyttet til kjønnstransisjon i Russland betales privat – de var ikke inkludert i det obligatoriske helseforsikringssystemet. Ifølge Elena ble dette en stor økonomisk belastning: Hun måtte spare penger lenge, og noen ganger utsette legebesøk fordi hun ikke hadde råd til behandlingen.
Dessverre aksepterte ikke Elenas familie beslutningen hennes om kjønnskorrigering, og derfor har hun i flere år ikke hatt kontakt med slektningene sine.
«På den norske siden sa vi ett ord – “asyl”»
Pavel og Elena ble kjent i en chattekanal hvor transpersoner kommuniserer om emigrasjon til andre land. I omtrent ett år skrev de til hverandre i meldingsapper, hadde videosamtaler og snakket «om alt mulig mellom himmel og jord».
– Hun virket som et helt spesielt menneske for meg, veldig interessant. Men da var vi bare venner, og vi ble et par senere, allerede etter at vi hadde flyttet til Europa. Derfor, da hun i 2023 foreslo at vi skulle prøve å reise til Norge sammen, tenkte jeg: hvorfor ikke! sier Pavel.
Norge ble ikke valgt tilfeldig som destinasjon for flyttingen: det er et naboland til Russland, som de intervjuede anser som et av de mest tolerante landene overfor LHBT-miljøet i regionen.
På den avtalte dagen møttes de i Moskva, hvorfra de fløy til Murmansk, og deretter reiste de nærmere grensen til Norge. Ifølge dem hadde de ikke visum, men de klarte likevel å krysse grenseovergangen.
– På den norske siden sa vi ett ord – “asyl”, fordi vi ikke visste noe annet og ikke snakker engelsk. Etterpå snakket de med oss og ga oss fly- og bussbilletter slik at vi kunne komme oss til mottaket for flyktninger i Råde. Dessuten kjørte politiet oss til flyplassen, sa Elena mens følelsene tok overhånd.
«Et hav av blod, det var veldig skremmende»
Etter intervjuet i Råde ble russerne sendt til et mottak for flyktninger. Der tilbrakte de omtrent halvannet år, noe som ifølge dem viste seg å være psykisk svært belastende. Først og fremst handlet dette om spørsmål knyttet til medisinsk oppfølging av transpersoner.
– Da jeg flyttet til Norge, hadde jeg allerede brukt hormoner i flere år. Jeg hadde med meg et lite lager, men det tok raskt slutt. Man kan ikke brått slutte å ta dem – det kan få alvorlige konsekvenser. Den norske fastlegen nektet imidlertid å skrive ut resept til meg og sa at jeg måtte gjennomgå alle undersøkelsene på nytt, og at dokumenter fra Russland ikke ble godkjent, forteller Elena.
Ifølge henne forsto de at slike undersøkelser kunne ta flere år, mens medisinene var nødvendige med en gang. Elena sendte henvendelser til medisinske institusjoner og forsøkte samtidig å få hormonlageret til å vare lengst mulig ved gradvis å redusere doseringen. Den psykiske tilstanden hennes ble stadig verre.
– Jeg så hver dag hvordan det vokste mer og mer hår i ansiktet mitt, sa hun.
På et tidspunkt, i en alvorlig følelsesmessig krise og uten å se noen utvei, forsøkte Elena å ta sitt eget liv. Hun ble heldigvis brakt til sykehuset i tide, hvor hun fikk nødvendig hjelp.
Etter at legene fikk vite årsakene til det som hadde skjedd, ble hun henvist til en endokrinolog. Etter enda en måneds venting fikk Elena endelig resept på hormonbehandling.
«I mottaket var vi redde for fysisk vold»
I asylmottaket bodde det alltid, og bor fortsatt i dag, mennesker fra ulike land og kulturer. Intervjuobjektene fortalte at det var slik også for dem, og at ikke alle beboerne var tolerante overfor LHBT-personer.
– Skjeve blikk og hvisking fulgte oss hele tiden. Noen ganger opplevde vi aggressivitet og var til og med redde for fysisk vold. En mann kalte meg en gang for et “undermenneske”, fortalte Pavel.
Ifølge ham lærte han å tåle slike ubehagelige situasjoner. Men Elena hadde det svært vanskelig, og derfor oppholdt hun seg hele tiden på rommet og var redd for å gå ut. Selv det å lage mat på felleskjøkkenet var det Pavel som måtte gjøre.
Elena innrømmet at hun hadde, og fortsatt har, en sterk kjønnsdysfori. Hun har det vanskelig fordi det er et misforhold mellom kjønnsidentiteten hennes og kroppen, kjønn i dokumentene og hvordan hun blir oppfattet av andre. Hun har heller ikke klart å bli helt kvitt ansiktshår, og derfor bruker hun ofte munnbind.
– I den perioden tok ingen særlig hensyn til behovene og situasjonen vår. Det var veldig vanskelig å få offisielle brev som var signert med våre tidligere navn, selv om vi hadde oppgitt våre nye navn til UDI, sa Pavel.
– En gang ble vi innkalt akutt til politiet for å ta bilder til dokumenter. Men jeg kunne ikke bare dra av gårde: jeg hadde ansiktet fullt av hår, la Elena til.
«Det finnes omstendigheter som ikke lar oss slappe helt av»
For over et år siden fikk paret internasjonal beskyttelse og flyttet til Akershus. Nå går Pavel og Elena på introduksjonsprogrammet og lærer norsk.
– Det har blitt roligere å leve. Vi har fått vår egen leilighet, med veldig forståelsesfulle utleiere. Det føles som om livet gradvis er i ferd med å stabilisere seg, men det finnes fortsatt omstendigheter som ikke lar oss slappe helt av, påpekte Pavel.
Ifølge intervjuobjektene er mange spørsmål knyttet til deres kjønnsbekreftende prosess fortsatt uløste.
– Ja, nå får jeg hormonbehandling, men det er også alt. Diagnosen og dokumentene jeg hadde fra Russland ble ikke anerkjent i Norge, så hele prosessen må jeg gå gjennom på nytt, fortalte Elena.
Hun forklarer at hun sammen med Pavel regelmessig går til en spesialisert klinikk der transpersoner følges opp, men at prosessen, slik hun opplever det, går veldig sakte.
Pavel sier på sin side at ventingen er spesielt tung for ham.
– Det føles som om jeg bare mister tid. Jeg har lenge visst hvem jeg er, og jeg føler ikke at jeg trenger år med oppfølging for å “bevise” det, sier han.
Nylig begynte Pavel å få konsultasjoner hos en lege fra Spania i nettbasert format. Ifølge ham skrev spesialisten ut et preparat med testosteron som han har brukt i omtrent to måneder.
– Det føles som om stemmen min allerede har begynt å endre seg. Jeg fortalte dette til gynekologen i Norge og håpet at det skulle hjelpe å få prosessen raskere, men alt er fortsatt som før, sier han.
I mellomtiden starter hver morgen for paret, før timene på skolen, med rutiner som hjelper dem å føle seg mer komfortable i egen kropp og roligere i samfunnet. Pavel bruker en spesiell stramende brystbinder, mens Elena prøver å skjule trekk ved underkroppen med tettsittende klær og elastiske materialer.